Beste forskning

Ganzfeld-telepati

Parapsykologer har utviklet en rekke ulike metoder for å forsøke å teste hvorvidt mennesker kan få tilgang til informasjon utenom de kjente sansene. En av de mer brukte metodene er det såkalte «Ganzfeld», tysk for «totalt felt». Kort sagt går metoden ut på at en av to forsøkspersoner, «mottakeren», stimuleres med støy i syn og hørsel – rødt, jevnt lys foran øynene og hvit støy i et par øretelefoner. Etter noen minutter vil man oppleve mønstre i støyen og oppnå en tilstand som en slags våken drøm. Den andre forsøkspersonen, «senderen», sitter i et annet rom og konsentrerer seg om å sende informasjon om et bilde eller en filmsnutt.

Metoden ble utviklet tidlig på 70-tallet og viste seg å være en lovende metode. Mange så Ganzfeld-eksperimentet som en mulighet til å endelig avgjøre om hypotesen at mennesker kan kommunisere telepatisk holdt vann. Utover 70- og 80- tallet ble det gjennomført mange eksperimenter, og både innad blant parapsykologer og utad fra skeptikere ble metodene diskutert og kritisert. I 1986 publiserte skeptikeren Ray Hyman og parapsykologen Charles Honorton en metode de hadde diskutert seg frem til som begge mente skulle være en metode som kontrollerte for mulige svakheter i eksperimentet.1

Beste forskning:

988-1989 Ganzfeld-eksperimentene til Honorton et.al.
Det kjente psykologiske tidsskriftet Psychological Bulletin publiserte i 1994 en artikkel av Charles Honorton og Daryl Bem som presenterte funnene fra en serie eksperimenter foretatt av Honorton og andre over en periode på seks og et halvt år.1 240 forsøkspersoner deltok i totalt 354 eksperimenter. Eksperimentene fulgte metoden til Hyman og Honorton, med strenge rutiner. Forsøkspersonene ble plassert i lydisolerte rom, og bildene som skulle «sendes» ble valgt tilfeldig av en datamaskin. «Mottakeren» assosierte fritt i 30 minutter, og en datamaskin valgte så ut tre tilfeldige bilder i tillegg til målbildet. Mottakeren valgte ut et av de fire bildene via datamaskinen. Eksperimentprosedyren ble kontrollert av en profesjonell tryllekunstner for å minimere sjansen for juks.

Eksperimentserien viste gode resultater. I gjennomsnitt valgte mottakerne riktig bilde i 34 % av gangene (mot 25 % ved tilfeldige treff), et statistisk meget signifikant resultat og en relativt stor effektstørrelse. Enkelte av eksperimentene i serien viste særlig gode resultater, for eksempel hadde studenter fra en kunstskole i New York en treffprosent på 50 %.